Hu som står utafor
Det har støtt vøri sånn at for noen er vægen bratt som et fjell,
dom har ældri mævind og får itte livet på stell.
Ved hårt nye skoleår
står ei jinte utafor
hu har såmmå bukse og sko som i vår.
Hadde klær som var små vøri ælt hadde jinta hatt det helt greit,
men det verste er det nok ingen på skoorn som veit.
Såmmå lærer, såmmå trinn,
såmmå plan som dom som vinn,
men det hjelp itte dæ mæ ei mor som drekk og en far som forsvinn.
Ælle timer inni såmmå klasserom
ælt hu vil det er å ha det sånn som dom.
For sjøl om ælle unga ser,
og ælle ta dom ter
seg bra, så kjinner jinta væl
at det som ænsjless er mæa mor
og huset der dom bor
dæ følgjer a, hu
bær på ælt som skjer når hu er heme
Det smætt inn skoledøra
d´ er tungt å bæra børa
åleine.
Vi var heldige vi som fekk lov å vara dom unga vi var,
vi som slapp å legge a mor og vente pån far.
For hos henner var det bratt,
ingen kom og sa go natt,
neste dag var skolevægen tung og grå og glatt.
Ælle timer mæ så my å tenkje på
ælt hu ville var at noen sku forstå.
For sjøl om ælle unga ser,
og ælle ta dom ter
seg bra, så kjinner jinta væl
at det som ænsjless er mæa mor
og huset der dom bor
dæ følgjer a, hu
bær, ja hu bær
og dæ hu har i sekken skulle ingen unger sjøl ha børi,
og hu må gjøra ælt og vara der som bære vaksne burde vøri.
For sjøl om mange vaksne ser,
og mange ta dom ter
seg bra, så veit dom ælt for væl
at dæ som ænsjless er mæ hu
kæn ingen unger snu
åleine og dom bær på ælt som skjer når dom er heme.
Det smætt inn skoledøra,
d´ er tungt å bæra børa
åleine.