Eina stasjon 1922

«Julie vi må reise snart,

hest og slaa, ælt er klart.

Ælle nye lukter og syn,

nå skar vi a garde for fysste gong tæl byn.»

Nå sig dom ut, nå får dom fart, nå slæpp dom hestn fri.

Tenkj at hele væla ligg helt åpen der a fyk forbi.

Slaan æk på snø og meier gjennom vind og vær og tid.

Toget stopper, dom klyv inn.

Kald på nåsån, rau i kinn.

Kjøper billett tan konduktør,

lenger nå enn noen gong før, så bære kjør!

Nå sig dom ut, nå får dom fart, nå slæpp dom toget fri. 

Tenkj at hele væla ligg helt åpen der a fyk forbi. 

Vogna æk på skinnegangen gjennom vind og vær og tid.

Nå er dom framme, nå går dom gjennom byn.

Ælle glas er pynte mæ fine ting å sjå på.

Silkebånd og sneller,

i døra heng små bjeller og dom

syng så fint for hu som nå 

for fysste gong skar få

ny kjole, egen kjole

utpå vårn får a helt ny kjole.

Pakka ligg i fanget nå,

mjuk og rund mæ papir på.

I en påså fra konfeksjon,

kjolestoff tel konfirmasjon, så lett som fjon.

Nå sig dom ut, nå får dom fart, nå slæpp dom toget fri.

Tenkj at hele væla ligg helt åpen der a fyk forbi. 

Vogna æk på skinnegangen gjennom vind og vær og tid.

Nå sig dom ut, nå får dom fart, nå slæppes tanken fri.

Tenkj at hele væla ligg helt åpen der a fyk forbi.

Toget æk på skinnegangen gjennom vind og vær og tid.